På stedet hvil?

Da jeg begynte å gi ut musikk hadde jeg tanker om hvordan ting skulle bli. Håp og forventninger. Da jeg var så heldig å få musikken min spilt på P1 - trodde jeg at det skulle åpne dører som fikk litt fart på sakene. Men det gjorde egentlig ikke det. Mange dører har åpnet seg siden, men det har ikke ført til at ballen har begynt å rulle av seg selv riktig enda. Det er det jeg jobber mot nå. Jeg gir meg aldri (hehe).

For jeg trenger ikke å bli superstjerne. Det har jeg ingen ambisjoner om. Men å holde på med musikk, få lov til å dele det jeg føler på og skriver om med andre, og lage et felleskap der vi forstår hverandre. Det er drømmen. Og å reise rundt å spille. Fylle noen saler innimellom.

Jeg har til nå skrevet mest på engelsk, men de siste årene har jeg bevegd meg inn på det nordnorske. Det har vært litt skummelt, men også gøy. For jeg opplever at det også går godt an. Også er det også artig å se og føle på hvor annerledes musikken blir og føles bare fordi den er på norsk. Jeg har alltid følt at dialekta mi var for "hard" for å lage bra musikk. Men det har jeg lagt fra meg nå. Jeg gleder meg til å vise mer fra den siden av meg. Jeg tror dog ikke at det vil rulle ballen noe fortere å gå over til norsk - men så er det ikke et strategisk valg å gi ut norsk nå. Det er fordi det føles riktig. Etter ni engelske sanger, vil det bli annerledes med en norsk en. Jeg tror faktisk det blir 5 norske fremover.

Tiden vil vise. Elin Iren <3