Når brikkene faller på plass

Det er en spesiell følelse å få et svar du egentlig har lett etter hele livet. Ikke fordi det endrer alt over natta. Men fordi det plutselig gir mening. Jeg har brukt mange år på å prøve å forstå meg selv. Hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Hvorfor kroppen min går i alarm uten at jeg helt skjønner hvorfor. Hvorfor jeg kan være så sliten, så overveldet, så ute av takt med meg selv - uten å klare å sette fingeren på det.

Jeg har forklart det bort. Tilpasset meg. Presset meg videre. Tenkt at "sånn er det bare". Men så begynte brikkene å falle på plass. Først kom PTSD. Og med det kom en forståelse jeg ikke hadde hatt før. At kroppen min ikke overreagerer - den husker. At det finnes en grunn til at jeg kan kjenne ting så sterkt, så fysisk. At det ikke handler om svakhet, men om erfaringer som har satt seg dypere enn jeg har klart å forklare.

Så kom ADHD. Og plutselig fikk jeg et nytt perspektiv på alt det som har vært vanskelig å holde tak i. Hvorfor jeg starter med fullt trykk, men mister det. Hvorfor ting glipper, selv når jeg vil så gjerne. Hvorfor hodet mitt aldri helt står stille. Det var ikke latskap. Ikke mangel på vilje. Det var noe annet.

Og så PMDD. Enda en brikke. Enda en forklaring på de periodene hvor alt føles tyngre, mørkere, mer intenst. Når reaksjonene mine ikke bare er "følelser", men noe som tar over hele systemet mitt. Plutselig var det ikke bare kaos lenger. Det var mønstre. Sammenhenger. Forklaringer.

Og kanskje viktigst av alt - det var en slags lettelse. Ikke fordi alt er løst. Men fordi jeg ikke lenger trenger å stille meg selv det samme spørsmålet igjen og igjen: "Hva er det som er galt med meg?" For det er ikke noe som er "galt".

Det er ting som har skjedd. Og ting jeg er. Og når jeg begynner å forstå det, kan jeg også begynne å møte meg selv på en annen måte. Med litt mer ro. Litt mer tålmodighet. Og kanskje, etter hvert, litt mer forståelse. Brikkene faller ikke alltid på plass på en gang, men når de først begynner å gjøre det, så er det vanskelig å overse det du endelig ser. Elin Iren <3