Håpefull?

Våren er her og deilig er det. Jeg trodde ikke den skulle komme riktig enda, for den drev å lurte oss her tidligere. Men nå er den her, og jeg ser lyst på månedene som kommer. Og når jeg ser lyst på ting, så skriver jeg ikke. Jeg vet ikke om det noen gang vil komme en lystig sang fra meg. Kanskje? Men jeg har mine tvil. Sommeren og sola gjør meg glad. Jeg trekker til vannet, og bader og drar på tur med SUP-brett. Barna er gladere, lettkledde og slipper den hersens store vinterdressen og de tunge og enorme vinterstøvlene. Barbent og glad. Ah, det ser jeg frem til.

Likevel så er egentlig høsten min favoritt. Og det tror jeg er på grunn av flere ting. Fargene. Lukta. Den friske lufta. Følelsen høsten gir meg, inspirerer og har inspirert til mange låter jeg har skrevet. Det gir meg en ro. Da skulle jeg ønske jeg likte kakao. Å sitte med pledd og drikke kako ser så koselig ut. Men jeg får holde meg til Pepsi Max. Jeg drikker faktisk ingenting som er varmt. DET er rart. Jeg skal aldri drikke kaffe, for da blir jeg voksen. Det er min største frykt, faktisk.

Og om det å skrive lystige sanger; Jeg har jo faktisk beveget meg ut i å skrive håpefulle låter. Sånn som "Eg ga meg aldri". Og en låt som ingen har fått høre enda, som heter "Ingen Alarm". Teksten er sånn: "Ingen alarm i dag ingenting som jaga meg bak Eg pusta lett, eg står i det som e akkurat no Ingen alarm i dag Hjertet slår i sitt eget slag Eg treng ikke meir enn det her Det e bra nok. Det e bra nok."

Det er jo håpefullt. Eller? Jeg synes det. Og sammenligner man tekstene mine fra for ti år siden og i dag, så er det en enorm forskjell. For de jeg skrev før var uten håp. Helt fortapt i den fæle og vonde følelsen av å ikke være god nok. Men nå i dag har jeg faktisk klart å jobbe meg frem til et sted hvor ting er så pass rolig og bra at jeg tør å kjenne håp og glede igjen. Og kanskje en dag - kommer det en lystig sang. Men jeg skal først og fremst nyte sommeren - og det håper jeg du også skal.

Elin Iren <3